En kalorieteller uten abonnement

Hvorfor skanning havnet bak betalingsmuren

Ikke fordi skanning ble dyrere å tilby. MyFitnessPal, den mest brukte tracker-appen i sin generasjon, flyttet strekkodeskanning ut av gratisplanen og inn i betalte Premium i oktober 2022; før det kunne gratiskontoer skanne. Funksjonen endret seg ikke, og det gjorde heller ikke kostnaden ved den. Det som endret seg, var prisstrategien.

Det er en rasjonell beslutning for et selskap med investorer: skanneren er den mest brukte funksjonen, så den er det mest effektive stedet å sette opp en sperre. Det er også grunnen til at klagen er så skarp. Folk ble ikke bedt om å betale for noe nytt; de ble bedt om å betale for å beholde noe de allerede hadde.

Hvilke funksjoner som faktisk koster penger

En kort, ærlig liste over hva som koster penger for hver eneste bruker: en server som lagrer historikken din, synkronisering av den historikken mellom enheter, alt som har en modell bak seg, som bildelogging eller en coaching-chat, og menneskelig support.

Og hva som ikke gjør det: å avkode en strekkode, som skjer på din egen telefon; å lese fra en åpen matdatabase, siden Open Food Facts er gratis å lese og USDA FoodData Central er offentlig eiendom (public domain); å gjøre utregninger på dine egne tall; og å skrive en CSV-fil i nettleseren din.

Et verktøy bygget bare fra den andre listen har ingen kostnad per bruker, og kan være gratis uten at det er en nedtelling. Et verktøy bygget på den første listen må ta betalt fra noen, og det vil det gjøre.

Hva du bør sjekke før du stoler på en gratis app

Eksport, først. En logg du ikke kan ta ut som en vanlig fil, er en logg du til slutt vil miste, og eksport er i seg selv en vanlig betalingsfunksjon – sjekk at den ikke er det her.

Så grenser: en daglig skannegrense gjør gratisversjonen til en demo. Så hvor historikken din lagres, som avgjør hvem andre som kan lese hva du har spist. Så om det i det hele tatt krever en konto, fordi en konto finnes for at en server skal kunne lagre dataene dine.

Og om tallene er etterprøvbare. En tracker som leser fra en database redigert av frivillige, bør oppgi kilden og datoen for oppføringen, og bør si fra når et tall ikke kan stemme – ingenting spiselig passerer 900 kcal per 100 g, siden fett, med 9 kcal per gram, setter taket.

Å telle kalorier uten abonnement, i praksis

En skanner, en dagssum og et tall du selv har valgt, er nok for de fleste. Skann eller tast inn strekkoden, bekreft hvor mye du spiste, og de fire tallene legges inn i dagen. Europeiske varedeklarasjoner er pålagt å ha en kolonne per 100 g, så selv et produkt ingen database har, tar rundt ti sekunder å legge inn for hånd.

To små ting gjør at det henger ved. En "kopier gårsdagen"-knapp, fordi de fleste spiser omtrent det samme til frokost, og det å skanne de samme fire strekkodene hver morgen er nettopp det som får folk til å slutte å loggføre. Og jevnlig eksport, fordi hvis loggen bare ligger på enheten din, er den den eneste kopien – spesielt på iPhone, hvor lagringsplass for et nettsted forsvinner etter sju dager uten besøk.

Der en pris ville vært ærlig

Dette er ikke et argument for at programvare bør være gratis. Det er et argument for at en pris bør samsvare med en reell kostnad.

Hvis et verktøy begynner å lagre loggen din på en server slik at to telefoner er synkronisert, er det en regning som kommer hver måned, og det er rimelig å ta betalt for det. Bildegjenkjenning er en kostnad per bilde. En skanner som leser fra en åpen database, er ingen av delene. Et verktøy som tar betalt for skanneren, men gir bort serveren gratis, forteller deg noe om hvordan det setter priser.